Hos oss er alle like viktige – uavhengig av hvor mye de jobber. Jorunn og Tonje er to av vikarene i tekstilavdelingen på GOTT. De er «bare» vikarer, men som vi vet: Det er ikke bare-bare.

Møt Jorunn

Når jeg snakker med Jorunn, forteller hun at hun er 60 år gammel. Hun kommer opprinnelig fra Vestnes i Romsdalen, men har bodd i Oslo de siste 40 årene. Jorunn er utdannet faglærer i kunst og håndverk, og har jobbet over 15 år i Osloskolen.

For henne er trivsel, utvikling og kreativitet viktig i hverdagen. Det hun setter mest pris på ved å jobbe på GOTT, er menneskene som jobber her, arbeidsoppgavene og den gode stemningen.

Møt Tonje

– Hei, jeg heter Tonje, sier hun med et smil når vi setter oss ned. Hun er 47 år gammel og utdannet vernepleier. Jeg klarer ikke la være å spørre hvordan hun havnet i akkurat denne typen arbeid.

– Egentlig passer dette yrket ganske godt til en vernepleier, svarer hun. – Man får jobbe med mennesker i ulike situasjoner og med forskjellige utfordringer. Det liker jeg.

Tonje er også et utrolig kreativt menneske. Hun elsker å sy, og lager sine egne kjoler – faktisk har hun sitt eget klesmerke, Velunds Verk. Jeg blir nysgjerrig og spør hvordan hun kom på å starte sitt eget merke. Hun tar en liten pause før hun forteller:

– Jeg mistet et barn for mange år siden. Da begynte jeg å sy babyklær. Det var på en måte terapi for meg. Etter hvert gikk jeg over til å sy kjoler til meg selv … og resten har egentlig bare vokst derfra.

Før hun begynte å jobbe på GOTT, hadde hun lang erfaring fra arbeid med døve og tegn-til-tale. Hun har også jobbet både på sykehjem og dagsenter.
– På et tidspunkt måtte jeg spørre henne: Hva var det egentlig som gjorde at du endte opp her på GOTT? så forteller Tonje med et smil.

Som for mange andre startet det hele gjennom bekjentskaper. Hun kjente noen som kjente noen, noe som førte til et intervju – og et møte med Lars. Kort tid etter fikk hun tilbud om en liten stilling.
– Det føltes riktig med en gang, sier hun.

Tonje beskriver seg selv som et kreativt menneske, og hun forteller at hun gleder seg til hver eneste arbeidsdag. Selv om hun er utdannet vernepleier, understreker hun at man ikke trenger utdanning innen søm for å jobbe på GOTT.
– Her er det minst like viktig, om ikke viktigere, å ha menneskekunnskap, sier hun.

Som journalist er det tydelig at arbeidsmiljøet betyr mye. Alle som jobber her, fortjener å bli løftet frem – uavhengig av om de har stor eller liten stilling. Alle er flinke, bare på hver sin måte. Kanskje er det også lettere for arbeidstakerne å snakke med noen som ikke er til stede hver eneste dag.

Grunnet lengre tids sykefravær har det vært mange ulike vikarer innom Treavdelingen. Noen ganger har det nesten føltes som om alt har stått litt på hodet der inne. Sjefen vår gikk plutselig fra å være en kontorrotte til å bli møbelsnekker på rekordtid, og Caroline – som egentlig jobber på tekstilavdelingen – ble forvandlet fra syerske til trearbeider på 1‑2‑3.

Det var hektisk, litt kaotisk og veldig uvant for mange av oss.

Møt Terje

Terje forteller at han har jobbet som barne- og ungdomsskolelærer siden han var 25 år gammel. Nå er han 47, og årsaken til at han er her hos oss i dag er enkel: – Jeg hadde lyst til å prøve noe nytt. Veien hit startet gjennom en venn. Terje har en kompis som heter Marius, som jobber i OPT. Det var han som tipset om at det var behov for en vikar her.

Da tenkte jeg: hvorfor ikke? sier Terje.

 Menneskene og miljøet her er helt fantastisk, sier han med et smil. Opprinnelig er han fra Innlandet, men han har bodd i Oslo siden han var 30 år gammel.

Han forteller også stolt om lillesøsteren sin, Kari, som har en funksjonsnedsettelse – og som har vært på tur med Lars Monsen. Når Terje ikke er på jobb, liker han aller best å reise. Han har vært i nesten alle land i Europa, og ett av favorittlandene hans er Japan. Jeg spør ham om han er glad i å jobbe med mennesker. – Ja, absolutt. Jeg elsker å jobbe med mennesker. Jeg er ikke en person som kunne sittet på et kontor hele dagen, sier han.

Jeg har en primærkontakt som en dag fikk det for seg at hun skulle invitere Hennes Majestet Dronningen på besøk. Da hun fortalte dette til folk, var det ingen som trodde på henne. Alle sa:
«Nei, nå tuller du» eller «Det er altfor mye som må fikses».

Programmet måtte være klart, leilighetene og fellesarealene måtte vaskes og gjøres presentable, men så viste det seg at det var sant. Dronningen skulle faktisk komme.

Etter det stod Vinkelveien 7 A, B og C helt på hodet. Alt skulle vaskes, poleres og skinne. Og plutselig fikk de annsate det veldig hektisk. Det ble mye å tenke på, både for ansatte og beboere.

Når dronningen skulle komme, var det viktig å vite hvordan man skulle oppføre seg. Hva sier man? Hvordan hilser man? Skal man neie eller bukke? Hvordan tar man imot Hennes Majestet? Derfor skulle vi ha kurs i etikette.

E-posten fra Miki Muzafere Kelmendi Shala viste seg å være en formell invitasjon fra ordføreren. Men det var ikke bare ordføreren og dronningen som kom – det fulgte også et helt kobbel av journalister, både fra Kongehuset, TV 2 og Nordre Aker Budstikke.

Da dronningen ankom boligkomplekset der vi bor, ble hun tatt imot av ordføreren i Oslo, vår enhetsleder Berit Annie Brandenberger, Miki og en av våre beboere som også jobber i en vekstbedrift

Klokken 16.50 satt vi alle som på nåler. Stemningen var spent – alle gledet seg, men mange var også litt nervøse.

Her i Vinkelveien 7 A, B og C har vi mange talenter som fortjener å bli sett og hørt – og ikke minst behandlet som alle andre i samfunnet. Det finnes talenter innen sang, dans, skriving og fotokunst

Jeg var en av de heldige. Jeg fikk ti minutter alene med dronningen, noe svært få får oppleve. Jeg prøvde å formidle at selv om man er glad i å gjøre én ting, betyr ikke det at man ikke kan gjøre noe annet også. Jeg fikk hilse på dronningen og ta henne i hånden, mens jeg viste frem kunsten min og snakket med henne om den.

Det var første gang jeg danset latin – denne gangen en rumba – og det var for dronningen. Hun måtte flytte seg litt for å se bedre, og det går rykter om at hun begynte å gråte

Hennes Majestet Dronningen var egentlig bedt hit på grøtfest, men – tar jeg ikke feil – hadde hun nok ikke forventet å få oppleve så mange kulturelle innslag like før  jul.

Bilder tatt av tv2 og nordreaker budstikke

Nå er vi tilbake på jobb etter en velfortjent juleferie, og med det følger en viktig oppgave: vareopptelling.

For noen kan vareopptelling være en ganske morsom og systematisk jobb. For andre er den kanskje litt mindre spennende. Uansett hvordan man føler det, er dette en helt nødvendig del av driften. Etter jul må alt telles – hver eneste vare – for å få full oversikt og kontroll.

Når man er sliten og det eneste man egentlig vil, er å dra hjem, legge seg på sofaen og slappe av, kan vareopptelling føles ekstra tungt. Men arbeidsdagen må gjøres ferdig, og jobben må bli gjort.

Hvorfor er dette så viktig?

Vareopptelling gir oss et tydelig bilde av hva vi faktisk har på lager. Den sørger for at regnskapet stemmer, og hjelper oss med å planlegge året som ligger foran oss. Dette er en jobb som krever nøyaktighet, samarbeid og litt tålmodighet. Så la oss prøve å gjøre dette til en fornøyelig opplevelse!

Jeg startet det nye året med penn og papir, blanke ark, et tastatur og fargestifter til. Hva som skjer i år, er det ingen av oss som vet.

Det er 5. Januar, og vi ønsker alle hjertelig velkommen tilbake på jobb. Nå er vi i 2026 – et nytt år med nye muligheter!
Det føles alltid litt spesielt når vi går inn i et nytt år. Litt rart, litt spennende, og kanskje med en følelse av forventning. Vi gleder oss til å fortsette det gode samarbeidet og skape fine øyeblikk sammen.

La oss gjøre 2026 til et år fylt med gode ideer, engasjement og fargerike opplevelser – både på jobb og ellers i livet. Velkommen tilbake!